Vår stilling som mennesker
Når vi opplever oss små, når omgivelsene ser ut til å overta, oversvømme og overforenkle, når verden ser anderledes ut, ganske enkelt fordi den er slik den er. Da sitter man igjen med en opplevelse at alt man selv er, på en måte forsvinner i sammenhengen.
Som når virkeligheten blir dramatisk endret i løpet av noen timer. I det ene øyeblikket er man frisk og har det fint, og i det neste er det som om alt man har bygd opp av tro på egen helse og egne forutsetninger må reorganiseres og nyskrives.
Tegn fra kroppen som har vært tolket som tretthet eller tiltkasløshet blir med ett koblet til en kroppslig ubalanse og en situasjon som er potensielt livstruende. Når søvnproblemer og manglende evne til å huske eller å følge med i en raskt skiftende situasjon, ikke lenger grundgis i at man er treg og burde skjønne hva som skjer, men i stedet knyttes til kroppen og dens fysiologi, da må nyorienteringen inneholde en helt ny verden.
Alt dette er innledning for å fortelle mer om dem som offisielt er syke og trenger behandling. Ikke veldig syk som ambulanse og akutt innleggelse, men syk nok til at det vil trenges både livsstilsomlegginger, reduksjon av kroppsmasse, økt trening og kanskje i tillegg noen medikamenter for å kontrollere situasjonen.
Så hvordan skal man se på seg selv i denne nye situasjonen. Skal man fremdeles være fornøyd og glad, optimistisk og munter, eller skal man ta på eg en passelig seriøs og lidende maske. Den siste vil klart gi mer omsorg, gi medfølelse. En svak antydning til distingvert lidelse vil skape det rette spillerommet for ekstra goder og nogot attåt.
Men samtidig setter man seg i en situasjon der ens atferd, ens mimikk og ens stemningleie, vil gi signaler til kroppen om at det virkelig er noe galt, noe som må tas på alvor og noe som må, eller i noen tilfeller, kan lede til mer sykdom.
Eller er dette for enkelt? Tenk deg, og kanskje du skal prøve ut i tillegg, hva som skjer når du ser i gulvet, bøyer hodet og legger ansiktsmimikken i alvorlige eller triste folder. Se om du kan le godt helt ned fra dypet av din mage og kjenne at du gleder deg.
Nå, hvodan gikk det? Ikke veldig lett å le med en slik kroppsholdning eller…
Forsøk nå det motsatte. Løft hodet, se mot lyset, rett opp ryggen din og kjenn på en ekte fortvilelse over en eller annen situasjon du er kjent med. ( De fleste av oss har mer enn nok av slike situasjoner friskt i minne). Kjenn hvordan mørke tanker og sorg fyller deg mens du ser mot himmelen og strekker kroppen din.
Ikke særlig enkelt det heller….
Det kan synes som om holdning, mimikk og stemning ikke bare kommer av situasjonen vi er i, men at kroppsholdning og mimikk på egenhånd kan fremkalle både triste og vanskelige,og lette og glade, føleleser og tanker. Da skulle det være logisk at en rett kroppsholdning, et løsftet hode og en mimikk som forteller at jeg er fornøyd, skulle utløse nøykatig de gode følelsene vi er ute etter.
Innvendingen til denne takemåtenkan være at man må ta på alvor en alvorlig situasjon. For så vit er dette riktig. Men spørsmålet blir: Hvor lenge? Hvor mye tid er jeg villig til å gi det mørke eller triste?
La oss se på et eksepel som er ekstremt.
En liten pike bli født. Hun overlates til sine besteforeldre fordi både moren og faren kke vil ha noe med henne å gjøre. Besteforeldrenes hjem er preget av fattigdom og jenta får mye kjeft og lite kjærlighet. Etter noen år, blir hun hentet av sin mor har etablet seg i en annen by. Der møter hun for første gang sin halvsøster som hun ikke visste eksisterte. I løpet av de neste årene opplever hun mishandlig, seksuelt misbruk av familiemedlemme og blir første gang gravid som tretten åring. Hun finner ut at hun like godt kan bruke sin seksualitet og blir prostituert.
Som voksen våkner hun en dag opp og tenker: Nei, dette er et liv jeg ikke vil leve. Hun snur rund på det meste og ender opp som en av USAs mest kjente TV personligheter. Hennes navn er Oprah Winfrey.
Oprah kunne lett ha funnet seg i de foroldene hun var under, men valgte en annen vei ut.
For vanlige folk er en slik historie ekstrem. De problemene som man sliter med er langt mindre alorlige og gjennomgripende. Likevel bruker vi en usannsynlig mengde energi på å dvele ved og problimatisere vår livssituajson.
Den gode boken sier at trivsel, uansett forhold, er et valg. Det er mulig å velge trivsel og gode ting og det er mulig å forme sin egen livssituasjon slik at de vanskelige sidene ved livet, som også alltid vil være der, ikke får mer plass en nødvendig.
Min oppfordring er å begynne med kroppsholdning og mimikk. Sjekk hvilke signaler du gir deg selv gjennom disse signalene. Så handler det i neste omgang om å velge handlinger som leder mot de gode følelsene. Om problemer blir løst, eller om de forsetter å være der, vil da sannsynligvis bli underordnet det gode man får i stedet.
Akk…den kunnskapen….
Hvordan er det nå med all denne kunnskapen. I løpet av tre år har jeg funnet at det ekstremt mye kunnskap der ute.
Ikke før tror jeg at jeg har en orginal tanke, så finner jeg at det er mellom en og mange som har tenkt det samme tanken, som har arbeidet med den og endog skrevet lange avhandlinger om det samme temaet. Ikke akkurat oppløftende med tanke på egen evne til å finne på noe nytt.
Og samtidig er dette noe av styrken. Det at det alltid er noen som har tenkt. At det veldig skjelden oppstår noe totalt nytt i denne verden. Det gir en opplevelse av tilhørighet til mennesker og tid, som er trygg og sikker.
Her for leden dag hørte jeg for eksempel om hvor viktig det er å være i nåtiden. Være til stede i dag og se hva denne dagen bringer. Det hjelper ikke å forsøke å leve i fortid og det hjelper ikke å forsøke å leve i framtid. Det handler om øyeblikket, her og nå, å oppdage de elementene av livet som har gått litt i glemmeboken. Hvordan vannet føles i dusjen, hvor godt man i grunnen har det dersom man tenker…nå! Dersom fortid og framtid ikke er en del av bildet, båre…nå!
Dette ble kalt mindfullness og er et forholdsvis nytt begrep innen noen psykologiske retninger.
Er det ikke fantastisk. Et nytt begrep som nå holder på å hjelpe mange mennesker i forskjellige situasjoner å finne tilbake til seg selv.
Men vent litt, mindfullness. Det skulle vel si noe om a være oppmerksom på noe, være til stede i noe og kanskje til og med være en del av noe større.
Plutselig slår deg meg. Dette har jeg hørt før. En som kalte seg «jeg er den jeg er» som viste seg i en brennde busk og som var evig.
Tenk det å være evig til stede og samtidig være den jeg er.
Den samme skriver senere i sin bok. «Gårsdagen er forbi, morgendagen har ingen sett, i dag hjelper Herren.»
Det må jo være mindfullness i stort monn. Men hva er nytt med det? Har vi rett og slett drevet med så mye merkelig at vi har glemt at det fakrisk er en lang historie med sannheter og fantastiske løfter som bare ligger der og venter på å bli tatt i bruk.
Kanskje til og med psykologien begynner å ta inn over seg at det er del av mennesket som ikke kan kartlegges. Det er den delen av den enkelte som observerer. Den delen som var observatør ved 5 års alderen, når skoledagene var lette eller vanskelige, den som observerte forelskelsene og den som observerte skuffelsene. Og uansett hva som skjedde og når det skjedde, så var denne personen den samme.
Når jeg treffer mennesker som har passert 80 eller 90 år er mitt spørsmål ofte: Hvordan er det å være gammel? og det svaret jeg som regel får er: Det er ensomt, kroppen virker ikke slik som før, men inni meg…. inni meg er jeg den samme som jeg alltid har vært.
Kanskje det ikke bare er skaperen som «er den jeg er».
Hvorfor blir man sterkere i motgang?
Gjennom noen innlegg har jeg forsøkt å sette fokus på resillince eller elastisitet.
Jeg husker ikke nå om jeg har forklart begrepet eller ei, men i alle fall dreier det seg om et begrep fra metallurgien der man utsette metaller for strekk eller press og måler i hvor stor grad de klarer å gå tilbake til oprinnelig form etter at presset er tatt bort.
Det er så blitt overført til psykologien og vi har brukt begrepet i forståelsen “bounce back” eller sprette tilbake.
Jeg har fundert mye på hva som gjør at noen reagerer med å bli sterkere av motgang, mens andre kollapser helt. Er dette et fenomen på linje med det å bli helt. Helter vet vi ikke noe om før de opptrer med esktra kraft, handlemot eller bestemthet i krevende situasjoner. Mange av de som i dag blir oppfattet som helter er vanlige personer som vil si om seg selv at det jeg gjorde var ikke så spesielt, men situasjonen krevde at det ble gjort.
En amerikansk/israelsk sosialmedisiner ved navn Antonovsky, sier at: dersom et individ kan forstå, kan mestre og kan se mening med hendelser i livet, er man bedre rustet til å takle vanskelige og ødeleggende hendelser. Eksempler kan være en person som mister førlighet etter en operasjon som skulle gi bedre livskvalitet, eller en person som er misbrukt eller mishandlet av personer som ble sett på som modeller eller autoriteter.
Det er helt klart at dette er slag i livet som ingen ønsker. Likevel ser en et klart skille på de som takler vanskelighetene på tross av situasjonen de er kommet i, og de som gir opp og ikke klarer å komme videre i livet.
For at du skal få et eksempel på hvordan stress faktorer kan virke, tar jeg med et eksempel fra dyreforsøk. En gruppe rotter ble utsatt for ufarlige, men ubehagelige stømstøt. En annen gruppe fikk samme strømmen, men det ble lagt inn muligheter for at de kunne unnvike støtene. Når man i ettertid målte prdouksjonen av immunforsvarskomponenter i de to gruppene, fant man at de som stadig ble utsatt for strøm fikk et redusert immunforsvar. I menneskers verden kan dette kanskje sammenliknes med håpløshet som gir seg utslag i sykdom.
Den andre gruppen derimot, fikk styrket sitt immunforsvar. De hadde tydeligvis en bedret produksjon av immunkomponenter som resultat av at de mesteret stresset.
Så kanskje det er på tide å starte nye treningssenter?
Om hjerne og nerver
Hjernen er en fantastisk organ; den begynner å arbeide med en gang du våkner om morgenen og stopper ikke før du er kommet inn på kontoret. Robert Frost
Jeg sitter og leser om nerver og hjerne. Det er nesten ikke til å tro alt det som er stappet inn i hodet. Det er celler som snakke sammen, som utveksler informasjon og som på grunn av sin aktivitet holder hele tankeprosessen igang. Ganske fantastisk.
Og dersom vi dukker enda litt dypere? Da finner vi celler som utveksler atomer i form av ioner med sine omgivelser. Når ioner går inn i cellen, endres dellens interne forhold og så fyrer den av en impuls. Men den impulsen kommer fordi ioner går ut av cellen… Merkelige greier. Så da har altså min tanke basis i at ioner passerer ut og inne av cellemembraner.
Når vi så gjør noe som vi ikke har gjort før, noe som krever tankearbeid, så vil hjernen forsøke å tilpasse seg ved å danne nye forbindelser. Nervecellene sender ut nye utløpere som knytter seg til andre celler og utvider nettverket av celler. Så faktisk vokser hjernen, eller kanskje heller, antallet forbindelser i hjernen øker.
Utfordringen blir da å utsette seg for oppgaver og utfordringer som stiller krav til psykisk aktivitet. Så løs gåter, lær det du ikke har lært før, fortell historier og frisk opp gamle minner og sørg på den ten for at hjernen din utvikler seg og holdt seg frisk.
…og penger de komme fra…?
I det sist har jeg sett igjen og igjen at land som Norge og USA, f.eks., har gitt svære lån og “stimulansemidler” til byggebransjen, ja, og så til bankene selvfølgelig. Alt i beste mening og for å holde økonomien igang. Og det er vel og bra. Vi liker når vi kan få brukt opp det vi har tjent på ting som vi kanskje kommer til å bruke en dag. Men mitt store spørmål, min gjentagnede tanke, som holder meg våken om natten og som ikke gir slipp på meg er: Hvor kommer pengene fra? Finnes det en festning eller en kjeller der det ligger penger og slenger, mer som de elleve milliardene i samferdselspenger? Er det slike potter man tar av?
Som du kanskje skjønner, er min kunnskap på dette området ganske begrenset. Så min eneste løsning blir da å gå til noen som kan.
Jeg møtte en kar som heter G.Edward Griffin. han er en godt voksen mann og han har lang erfaring som journalist og filmskaper i USA. Han fortalte en ganske merkelig historie om dannelsen av dagens banksystem.
Dersom det er interessant kan du finne ham på YouTube
Og der er totalt 12 videoer i denne historien.
Hva er sammendraget av det Griffin forteller.
1. Banksystemet er en trust (et samarbeid mellom konkurrenter for å sikre monopol)
2. Penger skapes av ingenting
3. Bankene tjener renter av det som er ingenting.
4. Lønnsmottakere sitter alltid i saksa fordi de betaler inn mer enn de får ut.
…så var det hjemtur
Tid er en relativ ting. Dersom man venter på noe eller gleder seg til noe, går tiden uendelig langsomt. Det er som om juleaften aldri skal komme. Men når tiden er inne, når det man har ventet på faktisk skjer, når det erpå tide å pakke opp julepresangene, da er det over på et blunk.
Nå har vi vært en uke i Puerto Rico. Vi har sett fram til denne uken. Gledet oss og tiden har gått fryktelig sent. Og så er det over. Nå reiser vi hjem igjen.
Flyreise og et større land..
Det er ganske merkelig å stå i hall sammen med mange hundre andre, svette, trøtte ogutålmodige mennesker, og vente på å komme fram til tollinspektøren. Jeg tror hvert menneske generer omtrent lik mye varme som en 100 watts pære, og det rommet der vi sto og ventet, må det har vært mange tusen watt som ble produsert. Noen hadde vært lure og kledd seg lett, men andre kom fra kalde strøk og hadde fremdeles sine varme klær på seg. Resultat: røde hoder og urolige mennesker i kø. Når vi så endelig kom fram til tollinspektøren gikk vi gjennom håndtrykksfotografering og irisfotografering før vi igjen sto i kø for å gå gjennom sikkerhetskontroll.
Vi trodde vi hadde god tid til å komme oss fra det ene flyet til det neste, men det holdt bare så vidt. Flyet til San Juan, Puerto Rico, ble bordet, og til alt hell, traff vi en kjekk dame i innsjekkingen som like godt flyttet oss opp en klasse på flyet. Dermed hadde vi god benplass og gode seter de siste fire timene til Karibien.
Når man så står ved bagasjebåndet og ser kofferter gå forbi, og under over alle under, ens egne kofferter dukker faktisk opp, da skjønner vi at det å reise er langt mer enn bare å sette seg på et fly og la tiden gå. Sist vi så disse koffertene var i Oslo og så et kort glimt i Washington før de galant kom seilende inn på båndet i San Juan.
Og så møtte vi tropevarmen. Vått og varmt. Tung luft som en kjente en måtte arbeide med for å puste inn og puste ut.
Endelig godt at hotellet hadde aircondition. En venn vi traff på hotellet, sa at han kunne se sin egen pust når han kom inn på rommet. Varmt og fuk
tig ute, kaldt og frisk inne. Litt anderledes enn man er vant til.
Og det å komme inn i, var ogsåspesielt. Lobbyen var i marmor og stein og var lang nok til at den kunne brukes til løpebane.
Like ved lå en “liten” stue med plass til noen
mennsker.
Og slik var det alt sammen. Stort, luftig og behagelig.
Utenfor var det om mulig enda finere.
Her er et par bilder av utside og bassengområdet.
Så her er vi altså, midt i et vell av flotte bygnigner, koselige mennesker og en deiilig varme.
Oppfordringen er gitt. Karibien viste seg å ikke bare være passe bra, det er bare fantastisk.
Vi må desverre dra hjem, men vi reiser hjem med erfaringene fra å ha vært her, vi har med oss gode minner og vi har samlet et helt kobbel med nye venner.
Det anbefales.
..hvordan er det i karibien, mon tro?
Nå er det altså kvelden før vi drar. Camilla og jeg reiser til Puerto Rico i Karibien i morgen tidlig.
Det er nesten litt uvirkelig. Dra så langt, og komme dit så raskt.
Men gleder oss, ja det gjør vi.
Sjekk bloggen de nærmeste dagene. Jeg tror det er en sjanse for at det kommer små beskrivelser av dagene og plassene og ikke minst opplevelsene.
til da…
…og noen har en voldsom vilje til å overleve !
I vår lille gjennomgang av de sterke, de som kan komme tilbake etter tunge situasjoner i livet, de som vi tenker ikke skulle klart seg, er vi nå kommet til en bemerkelsesverdig kvinne.
Hun har virkelig fått gjennomgå, og har virkelig vist at hun kan klare seg med sitt utgangspunkt i livet.
Våg å se gjennom begge filmene og legg merke til styrken og viljen hun bringer med seg.
å lære
I dag har jeg lyst til å skrive litt om læring. Og jeg tror ikke det kommer til å bli kjedelig… selv om læring er kjedelig, eller ubehagelig, eller strevsomt, eller plagsomt ..faktisk for ganske mange mennesker.
Jeg tenker ofte at det er nesten ufattelig hvor mye vi kan lære. Vi får med oss fantastisk mye gjennom de folkene vi arbeider sammen med, gjennom familien og vennene våre, noen får til og med mye med seg gjennom fjernsyn …. (selv om akkurat denne lærdommen er vanskeligere å bruke, så kjenner jeg en del som kan utrolig mye om sine favoritter)
Men…. er DET læring. Kan jeg kalle det som vanligvis kalles erfaringer, eller vennskap, eller arbeidssituasjon for læring eller plasser jeg lærer??????
Tenk litt etter hva som må til for at du skal opfatte at NÅ holder du på å lære noe, og da tenker jeg på den følelsen av avmakt, eller redselen for å bli avslørt, eller tanken på alle gangene leksene ikke var gjort. Jeg tenker på skolesituasjon. Barneskole og ungdomsskole og gymnas eller videregående, som det heter nå.
Det er nesten som det er blitt slik, at den eneste plassen vi tenker på at vi lærer, er i en skolesetting.
Smak litt på dette…
Hva med bøkene du har lest, erfaringene du har utvekslet med dine nærmeste, venner og kolleger, alt du har opplevd i møte med andre mennesker i vårt eget land, og kanskje i andre land. Ferdighetene som du bruker jevnlig eller bare har forsøkt litt på.
Dersom du har vært på treningsstudio, vet du at bevegelsene som gjøres der ikke er så selvsagte som de ser ut når man har fått lært dem. Noen ganger er det faktisk slik at folk dropper ut av slike situasjoner fordi de ikke klarer å lære bevegelsene.
Hver dag bombarderes vi med inntrykk fra våre omgivelser. Alle disse inntrykkene blir tatt inn i hodet og vi filtrerer ut de tingene vi ikke gidder , eller kommer på å være oppmerksom på.
Har du noen gang opplevd at andre mennesker la merke til helt andre ting enn du gjorde i en situasjon. Vel, slik er det. Vi er utstyrt med en hjerne som sorterer på egenhånd, og noen ganger er vi virkelig misfornøyde med sorteringen. Det er når vi finner ut at ting vi trengte sårt, rett og slett har gått i glemmeboken.
Hvis du vil ha et bilde på hvor mye informasjon du faktisk tar inn, kan du tenke deg at noen gir deg 10, eller la oss si hundre tannstikkere i sekundet. Din jobb er å flytte tannstikkerne fra hånden til en beholder før neste lass med 100 tannstikkere kommer. Mengden er da overkommelig og jeg tror det skulle være mulig å se for seg at dette skjedde.
Men dersom vi skal forsøke å vise hvor mye informasjon kroppen vår mottar gjennom sansene våre, måtte vi gjøre samme operasjonen med 12 millioner tannstikkere pr. sekund. Det hadde blitt litt av et tannstikkerberg. Da måtte vi ikke lett etter nålen i høystakken, men etter meg i tannpirkerstakken.
Mengden informasjon som hjernen vår prosseserer er astronomisk.
Så den gjengse forestilling om at jeg har nådd grensen for hva jeg kan ta inn, vil være litt av en underdrivelse.
Begrensningene på hva vi oppfatter ligger nok på andre plan.Noen har forestillinger om hva de er flinke til og hva de ikke kan. Selv om forestillingene bygger på opplevelser og erfaringer, er de fortsatt med å begrense fordi vii forholder oss til våre egendefinerte grenser uten å spørre.
I tillegg har vi fått dette bestyrket gjennom våre prestasjoner på skolen. Der er vi til og med blitt normalfordelt, slik at karatkerskalaer kunne justeres og karaktene kunne blir mest mulig (riktige).
Men viser kunnskapsmåling det som er lært?
Jeg hørte nettopp en dansk professor fortelle om likheter og forskjeller mellom dansk og finsk skole. Der viser det seg at finnene har langt høyere trivsel i skolen og de har i tillegg færre elever som ikke henger med. Og det er ikke fordi de har en anderledes fordeling på «sterke» og «svake» elever, eller færre elever med spesielle behov. De har heller ikke mindre ADHD liknende problematikk. Det de har er lærere som legger ekstra vinn på å være mest mulig til stede i klassen. En klasselærer har ca 80% av undervisningen i sin klasse. I tillegg gir de aldri en tilbakemedling uten at eleven også er med å utarbeide forslag til forbedring av resultatet.
Disse to tingene, nærhet over tid og tilbakemeldinger rettet mot forbedring, blir framhevet i programmet som kjernepunktene i de positive resultatene finsk skole har.
Og hva vil dette handle om i vår lille diskusjon.
- Trygghet. Man kjenner sin lærer og vet hva kan forvente seg.
- Økt selvfølelse. Alt man foretar seg kan være godt og kan også gjøres bedre.
Jeg tenker med gru på mine opptredener foran tavlen med umulige mattestykker, eller oppelsning av stil som i alle fall jeg ikke likte.
Hva om vi klarte å vende vår egen forestilling om hva som er læring?
Hva om vi våget å kose oss og leke med læring?
Hva om vi startet en ny bevegelse som handlet om avlappet, nytefull og meningsfull læring?
Når sa du at du skulle begynne på skole igjen, sa du…..
iMindMap
